Ny Tidens Fenomen: Bloggkrig!

Jeg må bare begynne med å si - Herregud. Aldri har jeg skjemtes så mye av å oppdatere nettleseren så ofte, etter noe så unødvendig. Jeg må seriøst ta meg sammen. Du er voksen, Stine, 22 år gammel! Ta deg sammen! Get over it!

Jeg snakker selvfølgelig om disse såkalte "bloggkrigene" som flyter rundt om dagen. Hva er en bloggkrig, spør du? bortsett fra utrolig avhengighetsskapende og underholdende? og fullstendig latterlig? og det eneste lyset i hverdagen min i disse dager???

En bloggkrig er (per min definisjon - er du ikke interessert i min definisjon, er utgangen oppe til høyre) en konflikt mellom bloggere, hvor man bruker sin egen blogg og plattform til å slenge dritt om hverandre. Det er aldri mindre enn 2 deltagere, men det er som regel mange involverte, siden følgere og fans fra hver blogg gjerne tar seg friheten til å trashe motparten i kommentarfeltet hos begge sider. Dette medfører at det skapes en god del oppstyr rundt disse krigene, gjerne mye mer enn nødvendig, da bloggere er kjente for å ha over-gjennomsnittlig dedikerte fans. Går ut ifra at de fleste av dere har litt kjennskap til Twilight? Bloggfølgere kan like gjerne sammenlignes med de ivrige tilhengerne i "Team Edward" og "Team Jacob":

(Sett inn bloggnavn etter eget ønske!)

Disse bloggkrigene kan omhandle alt mellom himmel og jord - alt fra ekskjærester som har slått opp, er bitre og lekker personlig informasjon om hverandre, venninnepar som plutselig ikke er venner lenger eller mammabloggere som kritiserer alt fra hårfargen til beinbygningen på barna til hverandre. Veldig ofte er det også slik at "ukjente tredjeparter", altså anonyme lesere, legger inn kommentarer og tilleggsinformasjon som ikke har vært belyst tidligere. Derfor er det engang slik at det alltid vil komme ny informasjon, og derfor vil også en krig vare en stund - til bloggerens frustrasjon, og leserens glede!

(Denne har jeg laget helt selv - all right reserved, copyright, trademark osv!)

I slutten av innleggene poster de gjerne femten bilder av seg selv (her skal jeg ikke poste noen eksempler av meg selv, desverre), gjerne med dypere tekster og dikt om døden og natta, limt inn på tilfeldige bilder. Vanligvis er det jenter som gjør dette, men det finnes unntak hos gutter også. Uavhengig av kjønn, kan f.eks. bli seende slik ut:

(Google)

 (Google)

Det tar som regel ikke lang tid før hans/hennes bloggnemesis poster et "svar", hvor formålet er det samme som i forrige eksempel - Å skrive om hvor "ferdig de er med hverandre", at livet er urettferdig, hva slags slemme ting de angrer på at de har funnet seg i, og så videre:

(Denne har jeg også laget helt selv - all right reserved, copyright, trademark osv! 

... Og slik kan det fortsette i ukesvis. Før eller siden vil det sannsynligvis ende med at:
a) En av partene sletter bloggen sin.
b) Tredjeparter griper inn og stopper konflikten.
c) Begge parter har tjent nok fame and fortune på konflikten, og blir offisielt "venner" igjen. (WTF?)

La meg belyse punkt c)En god del bloggkriger som rett og slett har vist seg å være PR-stunt. Å trashe andre på nettet har vist seg å være en ekstremt god metode å øke lesertall og å bli "populær" på, og det er ikke til å skyve under teppet at det funker fjell. Jo større hemmeligheter og jo mere personlig informasjon som lekkes ut, jo flere er det som tar seg friheten til å stikke nesa innom bloggen i tid og utide på jakt etter nye oppdateringer. Alle besøk teller, alle klikk er med på å utgjøre økning på besøksstatistikken! Er det ikke ironisk at det er slike snushaner som meg (og helt sikker dere som leser dette og!) som er med på å finanisere inntekten til bloggerne på topplista, fordi vi ikke har bedre å gjøre? Min hunger for nysgjerrighet og behov for tilfredsstillende underholdning er faktisk avgjørende for bloggernes suksess. Tenk om jeg hadde brukt tiden jeg bruker på å oppdatere diverse blogger på noe konstruktivt? Som å oppdatere min egen blogg en gang iblant? Se her, nå er vi tilbake til det faktum at jeg burde skaffe meg et liv igjen...

Jeg skal runde av straks -  men til dere som fortsatt ikke har skjønt hvordan det ligger an:

( masse sko = evig glede )

Likevel har jeg ikke så altfor dårlig samvittighet for at jeg syns det er underholdende at folk har så lett for å blottlegge seg på the word wide web så enkelt som mange gjør. Selvfølgelig blir jeg, på lik linje med resten av verden, nysgjerrig på hva som får et menneske til å poste lettkledde bilder av seg selv i desperate forsøk på å få flere lesere, men det er bare en bonus. Det som forundrer meg mest er alt folk klarer å lire ut av seg!
En ting er å skrive noe lite gjennomtenkt i et uheldig øyeblikk, men å blottlegge hele livet sitt, forholdene sine og lignende vil alltid kunne slå tilbake. Et solid flertall velger enten å gi blaffen i det, eller tenker ikke over det i det hele tatt.

Ja - Jeg vil heller ha en blogg med 4 faste lesere i uka som liker måten jeg blogger på og meg som person, enn 5000 snuskete menn som er inne for å se på bilder av meg som poserer som en flodhest i bikini. 

Konklusjon? Takk for ytringsfrihet i Norge, og at det finnes så mange korttenkte mennesker der ute.
(Tar gjerne tilbakmeldinger på innlegget i kommentarfeltet. Ikke vær redd, jeg har ingen toppliste jeg skal lire meg oppover eller annonsører i kø :)

The Pen is mightier than The Sword

Jeg er ganske frustrert om dagen, sånn all-in-all, uten at noen skal ta det personlig. Det er kanskje litt min egen skyld, for jeg er flink til å snakke om at andre ikke skal bry seg om hva alle andre mener, men nå er det jo akkurat det jeg selv gjør - bryr meg for mye.

Jeg blir mildt sagt sint, skuffa og forbanna av enkelte og måten de får meg til å føle meg på. Jeg vil ikke at noen skal ha den type innvirkning på meg, jeg vil ikke lese eller se mer om slankehysteri, men det er jo klin umulig å ikke komme over det!

Jeg er så DRIT forbanna lei av at underernærte jenter skal legge ut 3 sider om hvor mobba de har blitt, hvor "feite" de er og hvor mange som ler av de såkalte "valkene" og "dobbelthaken" deres, når de er BARE skinn og bein. Jeg er drit lei av at folk skal snakke om hvor mange kilo de trenger å gå ned før de er på det som kan anses som "sosialt akseptert". Jeg er drit lei av folk som snakker hvor mye de må trene etter jul for å få av seg julefettet, og jeg er drit lei av folk som snakker om å sultestreike frem til sommerkroppen 2013.

Det er STOR forskjell på å trene og tilrettelegge kosthold for å bringe frem det beste i kroppen, og på å sultestreike seg for å bli enda mer skjelett enn man allerede er. Det er snakk om selvinnsikt. Og jeg begynner å lure på hvem disse jentene egentlig sammenligner seg med. Det er vanskelig å tro at enkelte bloggere har noen som helst oppfatning av hvor mye innvirkning de faktisk har på leserne sine.

Mange trenger noen å se opp til, og noen å beundre. Bloggere havner gjerne i glansen her, gjerne i en kombinasjon av innholdet på bloggen og bildene de legger ut. Produkter de anmelder som skal fjerne overflødig fett eller forebygge kviser. La oss ikke skyve i skyggen det faktum at hvis man har et bra utseende, så er det mange som vil spille på det for å fremheve seg selv og sin blogg. Burde man ikke kunne forvente av noen som har så stor innflytelse at de har i bakhodet at de har publikum i alle aldere?

Hvorfor skal JEG føle meg som en blåhval fordi enkelte ikke har selvinnsikt nok til å se realiteten i speilet før de legger ut bilder av bikini-bilder av knoklene sine og lange romaner om hvor lite fornøyde de er med kroppene sine?
Jeg er IKKE feit (jeg kunne sikkert vært bedre trent), men nå tror jeg at jeg er feit! Er det ikke latterlig?! Jeg TROR at jeg er overvektig og feit og fordi jeg ser på jentene som legger ut disse bildene og sammenligner meg med dem. Jeg spør igjen (retorisk) - er det ikke helt latterlig? Jo! Er det rettferdig? Nei!
Det er faktisk det jeg vil definere som helt håpløst, for det er ingenting JEG rår over!
Hvorfor skal jenter som er yngre enn meg definere hva som er tynn, hva som er normal og hva som er overvektig? Hvorfor er det noe JEG lar meg påvirke av?

(Don't you worry, jeg skal overleve dette her uten å få varige mén eller ligne på Jack Skellington, men jeg ville lufte menigene mine og forhåpentligvis hindre at noen blir like påvirka som meg.)

Jeg har faktisk helt og holdent rett i det jeg skriver, og jeg vet at flere er enige. Jeg er selvfølgelig enig selv om jeg føler det slik jeg gjør, for heldigvis, så vet jeg bedre. Det er frustrerende for flere at man automatisk begynner å analysere seg selv ut ifra noen som som åpenbart ikke aner hva de snakker om. Det er mange som føler det som jeg gjør der ute, og jeg vil ikke ha det slik. Det er så tabu å snakke høyt om, og det er fullt mulig at jeg skyter meg i foten her, men nå har det egentlig kommet til et punkt hvor det bare må ut.
Jeg er lei av å fortvile over mine såkalte "ekstra kilo" (som jeg forøvring trenger å varme meg på nå når det blir vinter!) som tydeligvis gjør meg sosialt uakseptablet. Fuck this.

 

Fantastiske Christina Aguilera.

Det burde ikke være NOEN tvil rundt hvilket bilde hun ser best ut på...

 
Q - Hva mener du?

Mennesker og selvtillitt

Fikk såpass gode tilbakemeldinger på det forrige innlegget (takk!), at jeg har bestemt meg for å begi meg ut på litt dypere farvann. Dette kan kanskje bli et innlegg som appellerer mest til jenter, men jeg mener det er noe alle sammen burde tenke på, uavhengig av både alder og kjønn. Så beklager, dere som er lesere av mannelig karakter, men dette angår oss alle!

Jeg snakker selvfølgelig om dårlig selvtillitt.

Dårlig selvtillitt oppstår av så mangt og finnes i uendelig mange former og fasonger. Helt uavhengig av hva som blir sagt, gjort eller tenkt, så ender det som regel med at vi begynner å tenke nedlatende tanker om oss selv, at vi ikke er gode nok som vi er, og skulle ønske vi var annerledes. Så starter den evige kampen vi aldri kan vinne - å bli likt av alle. Plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor tryggheten er borte og det usikre regjerer i både tanker og tilværelsen.

Og det skal ikke mye til før vi begynner å bli usikre på oss selv. Men er det egentlig så rart? Hvordan er det mulig å takle det faktum at noen åpenbart ser ned på deg, snakker om deg bak ryggen din og har en generelt nedlatende holdning mot deg, på en god måte?
Hvis ikke samfunnet eller menneskene rundt deg aksepterer deg, eller ikke har tenkt å akseptere at du er annerledes hverken nå eller resten av livet, hvordan skal du da takle det?

Jeg tror det er verst for dem som starter å tenke nedlatende om seg selv i ung alder. Når man er blitt gammel nok til å gjøre opp egne meninger og tanker rundt ting. Når man begynner å legge merke til at alle ikke er like, og at noen stikker seg ut mer enn andre. Og til slutt, når man endelig får følelsen at man ikke er den man burde være, basert på andres meninger og synspunkt. Plutselig føler vi ikke lenger at vi er fine som vi er, slik som foreldrene våre alltid har fortalt oss. Det blir mer omfattende, sårende og vanskelig enn det. Ofte mer enn vi kan takle.

En kommentar. En bemerkning, eller et stygt blikk. En samtale du overhører hvor ditt navn er nevnt. Kanskje det stemmer, det de forteller hverandre bak min rygg?

Så begynner tankene å spinne, og speilet å lyve. De ekstra kiloene de snakker om, de er jo der, klart og tydelig, du ser det jo selv, du ser dem bedre og bedre for hver gang du bestemmer deg for å sjekke. Og de skjeve øynene, ja, de har du også, dessuten er ørene dine altfor store, det har også helt rett i. Kroppsformen passer jo ikke hodet i det hele tatt. Hvorfor i alle dager har du ikke sett dett her før? Hvorfor skjer dette meg, hvorfor meg, og ikke dem?
 Denne destruktive tankegangen blant både barn og voksne er mer utbredt enn vi aner. Selv om man responderer ulikt, så påvirker det oss, i større eller mindre grad.

Det er alltid lett å være etterpåklok. Man kan tenke at det er så lett som å snakke med foreldrene sine, stå opp for seg selv eller snakke med noen som kanskje forstår. For en som ikke forstår er mulighetene mange og enkle. For en som opplever det er virkeligheten en helt annet. Man lever i en verden hvor man tenker at hvis man klarer seg en dag til, og kanskje en dag til, så har man vært sterk. Hvordan det skal gå seg til tenker man ikke på.

For man tør ikke. Man tør ikke ta valg som kan påvirke til at det blir verre enn det allerede er. Man tenker at hvis man holder kjeft og ligger lavt, så kanskje man ikke blir sett, kanskje man ikke blir hengt ut eller kommentert mer. Kanskje man bare forsvinner i jorda, som man skulle ønske, og blir glemt. Man blir så usynlig som man føler seg, men det faktum at man ikke er perfekt, er det første du tenker om morgene, det siste du tenker om kvelden før du sovner og eller en følelse som sitter så tungt i deg at det ikke gir deg rom for å være hverken lykkelig eller velfungerende. Man føler seg så alene at det å bare fordufte fra jordens overflate blir en behagelig tanke, bare man slipper å gå og føle seg overflødig, fullstendig meningsløs og uønsket. Hva som helst - bare ikke denne tilværelsen man er tvunget til å være i.

Det er så vanskelig å si noe om hvordan man skal komme seg gjennom noe sånt. Følelsen er tung og vanskeilg å leve med, og når man føler seg så alene og frastøtt på grunn av lav selvtillitt, så er det også vanskelig for andre å slippe til. Det er vondt for alle dem som er glad i deg selv om det føles som om det ikke er noen. Fokuset på en selv og at man skal klare seg blir så stort at det er det eneste man klarer å holde fast ved. Man blir så selvsentrert at om det ikke var ille nok som det var, så vokser de negative tankene i takt med hvor alene vi føler oss. Det gir overhodet ingen mening, men det tenker man ikke over. Det har man ikke tid eller energi til.

Men midt oppi alt dette er det fortsatt en grunnleggende ting som er viktig å huske - vi er ikke like. Det er ikke meningen at vi skal være like, og vi har ikke samme forutsetning for å se likedan ut eller like de samme tingene.  Det er ingen fasit på hva som er riktig og galt, hvilken farge øynene dine skal ha, hvor langt håret ditt skal være, hvor mange cm som er "perfekt høyde" eller hvilken hudfarge du skal ha. Det er heller ingen som kan fortelle deg hva som er galt med utseendet ditt eller hvorfor, siden det er ingen andre enn du som er i dine sko. Det er kanskje en ensom sannhet, men det er det vi har å forholde oss til, og det vi har å jobbe ut ifra, hvis vi klarer å huske det.

Det er vanskelig å forholde seg til når man ikke ser lyset i enden av tunellen, men det er viktig å huske sine egne forutsetninger. Spør deg selv, så ofte som du må. Tror du virkelig at utseendet og personligheten til den som rakker ned på deg er å foretrekke? Ønsker du å være en person som er avhengig av å tråkke ned på andre før å høyne tankene om seg selv? I de fleste tilfeller vil svaret være nei. Da er spørsmålet: Hva er det du streber etter da?
Er det rart vi føler oss utilpasse når vi sammenligner oss med folk som er så ulike oss selv?


Det er ofte de som kommenterer og evaluerer oss negativt vi sammenligner oss med. Når vi kommer hjem og ser oss i speilet, er det deres kropp og deres ansikt vi måler oss ut ifra. Det er deres meninger vi desperat begynner å forme oss selv etter. Som regel er det også folk som er veldig ulike oss selv, og det er ofte uvitenhet, og ikke ondskap (det finnes unntak) som gjør til at noen i utgangspunktet begynner å prike på andre på enbnedlatende måte. Vi er faktisk så ulike at vi under mange omstendigheter ikke har mulighet til å sette oss inn i eller forstå hvordan noen kan ha andre meninger og interesser enn oss, og enkelte velger å respondere negativt på det. Hvorfor? Det skremmer dem. Det skremmer dem at det finnes interesser for ting de ikke er kjent med. Det bygges på frykten for det ukjente. Er det en unnskyldning? Nei. Men det er en forklaring, og det er det vi trenger for å forsone oss med at den vi er, alltid vil være godt nok.

Kun du har forutsetningene for å være deg, og det er bortkastet å skulle ønske at du så ut som noen andre.

Du skal ta drøssevis med både viktige og uviktige valg i livet. Jeg sier ikke at du alltid bør gjøre det du syns er riktig og gi deng i hva alle andre mener, men pass på at de som gir deg meningene sine er verdt å høre på. Ikke bruk unødig med tid på å bry deg om hva folk som ikke engang ønsker deg vel vil at du skal gjøre. Du er superflott akkurat som du er, og du har rett til å være kritisk til hvem du ønsker å ha i din vennegjeng.

Likevel har du også et ansvar. Møt ukjente farvenn med åpent sinn og forståelse. Lær deg å kjenne før du dømmer, ikke etter. Man kan desverre ikke gå like godt overends med alle, det er bare slik det er, men ikke vær den som gjør det til en dårlig ting. At en bestemt person ikke liker måten du er på eller hvordan du ser ut, betyr ikke at alle gjør det. Dyrk de positive sidene du har og vær den personen menneskene rundt deg liker deg som. Hold på de egenskapene som definerer hvem du er, både på godt og vondt. Det er den du er.




Jeg kunne skrevet veldig mye mer om det, men jeg syns den siste delen er den viktigste, og den er jeg nå fornøyd med. Derfor runder jeg av her. Kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere vil lese mer av.


Du kan ikke smile på utsiden hvis du ikke smiler på innsiden. Og det er viktig å smile, for du vet aldri hvem som forelsker seg i smilet ditt! :)

Gammelt bilde, men det viktigste er at jeg var happy den gangen, og at jeg er happy nå!

Ha en strålende uke, kjære lesere :)

Det blir hva du gjør det til.

Av og til så blir jeg helt satt ut av hva folk egentlig forventer. Ikke bare av andre, men også av seg selv. Jeg vet ikke om jeg syns mest synd på eller blir sint over det faktum at det finnes folk som tror de kan knipse med fingerne og få den jobben de vil. For all del - det finnes mange ressurssterke unge som klarer å oppnå akkurat det de vil, og believe it or not, men nå skal jeg skryte litt av meg selv, for jeg er faktisk en av dem. Ja, dere hørte helt riktig!

Jeg var aldri sikker på hva jeg skulle bli senere i livet da jeg var ung og naiv (bortsett fra prinsesse, selvfølgelig!) - ikke engang da jeg valgte retning på videregående skole. Det eneste jeg visste var at jeg var interessert i musikk og aldri i livet ville klart studiespesialisering (allmenn), fordi jeg er en håpløs på alt som er teoretisk her i livet. Ikke visste jeg at musikklinja kom til å bli tyngre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg tror jeg kan telle på både tre og fire hender hvor mange ganger jeg hadde lyst til å gi opp. Det gjorde jeg aldri.

Gjennom de tre årene på videregående hadde jeg også ulike jobber, og begynte slik jeg overhodet ikke ville - renhold og resepsjonist på et treningssenter. Var jeg skikkelig fornøyd med jobben min, og var jeg stolt over å svare da folk spurte hva jeg jobba med? Nei, selvfølgelig ikke, men jeg hadde i det minste en jobb, i motsetning til veldig mange andre. Gikk det over etter hvert? Damn straight. Jeg vokste enormt mye på å jobbe og gå skole ved siden av - så mye at det i senere tid har gitt meg selvtillitt nok til å skaffe meg jobber helt alene i ettertid. Det gjør meg ekstra stolt å vite at jeg har utkonkurrert andre og fått stillinger foran folk som har langt mer erfaring og bredere kompetanse enn meg, men som har gått i mitt favør - kun fordi jeg har klart å vise forståelse og personlighet når jeg har presentert meg selv.

Faktum er at disse tre årene på videregående var så hektisk og så krevende, at jeg nesten ikke husker noe av dem. Jeg var i konstant sving og husker ikke engang hvor sliten jeg var - bare at jeg savna venner og familie, og at tiden gikk utilgivelig sakte.

Da jeg kom hjem etter videregående visste jeg enda mindre enn før jeg dro. Jeg var sliten og lei, men overlykkelig av å være ferdig. "Ferdig", tenkte jeg, men så fikk jeg fortalt at det er nå livet begynner! Jeg ville bare ha tid og hvile, men livet skulle altså videre, og her var det bare å henge med. Jeg visste ikke hva jeg ville eller hvor jeg ville, men at jeg måtte gjøre noe.

Jeg brukte timesvis på å lete opp og finne frem noe jeg kunne drive med. Alle vennene mine skulle studere og/eller hadde et år igjen på videregående. Jeg følte meg rett og slett som en liten spurv i et tre som var på full fart ned mot bakken, og jeg kunne ikke fly. Helt tilfeldig og helt impulsivt fant jeg tilbake til en av mine større lidenskaper - en folkehøgskole, ikke så altfor langt unna, med fordypningsfag i sikkerhet og kriminalteknikk. Det kunne bli helt greit, tenkte jeg, siden det ikke kunne betegnes som et friår, jeg fikk lære mer om en av mine større lidenskaper, og det ikke var urimelig langt unna hjemmefra. Så bare noen uker senere var vi samlet, en drøss med ungdommer hvor noen kjente hverandre og noen ikke, og jeg nok en gang følte meg som den lille spurven som er nevnt ovenfor, men bare i en liten dag eller to, for jeg fikk raskt venner.

Likevel skulle det vise seg å bli alt annet enn et friår.
Det var et krevende år både psykisk og fysisk, jeg slet mye med skader under trening og det var tungt å henge med på all teorien som jeg imidlertid ikke har verdens beste forutsetninger for å henge med på, jeg fikk en form for oppmerksomhet jeg hverken likte eller var vant til og det ble etter hvert en ganske intens boble å leve i. Midt oppi alt sammen fant jeg det utrolig vanskelig å fokusere på resultatene jeg ville oppnå på grunn av all dramatikken som påvirket meg og mine, og det var tidvis så fortvilende at jeg bare ble skuffa over meg selv. Det var et år fylt av både misforståelser, sinne, forvirringer, kjærlighetssorg og kjærlighet - alt pent og pyntelig fordelt rundt omkring på det 9 måneders lange oppholdet. Det er noe av det beste og verste jeg har opplevd, og selv om det av og til helt klart var tyngre enn jeg kunne takle, så sitter jeg igjen med gode erfaringer og venner for livet.

Etter året på folkehøgskole flyttet jeg sammen med to av mine nærmeste venninner, som heldigvis (fortsatt!) er to av mine nærmeste den dag i dag, selv etter å ha å bodd sammen med dem i 2 år. Dramatikken stoppet på ingen måte her, tvert imot, selv om det ikke hadde noe som helst med vennene mine og gjøre. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde kommet så godt ut av situasjonen hvis det ikke hadde vært for dem.

Jeg fikk en jobb som var helt uutholdelig for både meg og andre, hvor jeg likevel klarte å bite sammen og yte mitt beste, selv om jeg visste at det var feil for meg på så mange ulike plan at det burde ikke vært tvil om at jeg skulle snudd ryggen til tidligere. Jeg har vokst meg utrolig sterk mentalt - kanskje mer enn selv mine nærmeste, eller til og med jeg selv, forstår. Om det er en positiv eller negativ ting får det bli opp til hver enkelt å ta stilling til - selv har jeg valgt å ikke la det ødelegge hverken den jeg er, hva jeg står for eller mine egne verdier, for alle de tre tingene er så verdifulle og viktige punkt at man ikke bør gi slipp på dem uten at det brenner på dass. Folk har blitt sykmeldt og uføretrygdet for mindre - jeg var tilbake i ny jobb etter 2 mnd, kun takket være egen innsats og viljestyrke. Jeg vil kategorisere det under "Beundringsverdig" når man har mistrivdes i en jobb i overkant av 1,5 år, men likevel har fortsatt fordi det har vært ytterst nødvendig og lagt sine egne behov til siden. Det er som å puste uten luft, og som å fly uten vinger. Det kommer til et punkt der man spacer ut eller treffen bakken så hardt at man ikke klarer å finne mening med dagene mer. Heldivis fikk jeg mye støtte og har aldri vært i tvil om at de fleste vil mitt beste, og derfor har jeg også klart å komme meg videre.

Så, there you have it. For meg - så er det frustrerende at folk setter så høye krav til sin aller første jobb og tror at ting bare kommer av seg selv. Dette kan selvfølgelig ikke sammenlignes med å bo i et land hvor man ikke har forutsetningene for å gå ut og skaff en egen jobb, og det er ikke tilfellet heller, så det velger jeg å se bort ifra. Jeg sier heller ikke at alle har samme forutsetninger for å oppnå samme resultater, men jeg sier at det blir akkurat hva du gjør det til. Slik er det med jobbene jeg har hatt, og jobbene jeg har.

En annen ting som er frustrerende, men fortsatt vanskelig å gjøre noe med, er forståelsen for hva man jobber med. "Administrator er jo ikke så big deal da," får jeg ofte fortalt, og jeg skal innrømme at det faktisk er klin umulig å diskutere ansvaret og hva det innebærer med noen som ikke har noe som helst å sammenligne med.
For meg er det ikke bare å sitte på ræva og ta i bruk tastaturet, og det er på ingen måte givende å sjefe rundt og ta avgjørelser som påvirker så mange mennesker.
Det er en ordentlig jobb, og jeg har valgt å ta det så seriøst som det er - veldig seriøst. Det er tidkrevende, det er energikrevende, og det er slik det skal være hvis man skal å oppnå resultatene man ønsker. Ingenting gjør seg av seg selv. Kommunikasjon driver seg ikke av seg selv, og det er det heller ingen nettsider som gjør. Man kan ikke bare å slutte og gå når man blir lei. Det er altfor mye på spill til at man kan være egoistisk.

Så there you go, Stine! Du er faktisk flink! Better belive it!

Til slutt - Tusen takk mamsen, for at du har lært meg at jeg har forutsetningene til å klare akkurat hva jeg vil - men at jeg likevel må begynne på bunnen, akkurat som alle andre. Jeg er på ingen måte fullt utlært og har heller ikke full forståelse for alle jobber i verden, men jeg er umåtelig glad for at jeg har måtte lære at man som regel må begynne på bunnen, og derfor også har respekt for de som har jobber som ikke anses som viktige, men som likevel drives av de virkelige hverdagsheltene. Jeg er stolt over at jeg har kravlet meg opp dit jeg er i dag fullstendig uavhengig av hva andre syns, og det holdningen har jeg tenkt å kravle videre med!

Og nei, jeg syns ikke synd på meg selv, på ingen måte. Jeg har valgt å fremheve hvorfor jeg er stolt over valgene mine og hvordan jeg lever livet mitt. Og ja, det er to vidt forskjellige ting! :)

Q - Hva er du stolt av?

10 ting jeg bare kan slutte med!

I mangel på bedre å komme med har jeg tatt meg friheten til å stjele litt inspirasjon fra Toril (og sikkert en drøss andre som har postet noe lignende tidligere), og liste opp 10 ting jeg egentlig bare kan slutte med - helst igår.

1 - Å planlegge. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg kan gjøre, da ansvaret jeg har for enkelte ting her i livet som krever at hjernecellene er i sving størsteparten av tiden. Men jeg mener, hvor ofte er det egentlig ting går som planlagt? Nei, fra nå av skal jeg heller planlegge tenkelige utfall ut ifra hva jeg i utgangspunktet har planlagt, det sparer jeg sikkert masse tid på, og dessute- Erh, nevermind...

Google

2 - Fortelle folk at jeg ikke vil ha barn, de tror jo ikke på meg.

"Jeg vil ikke ha barn."
"Men en da-"
"Nei."

Google

3 - Å dvele med ting jeg uansett ikke får gjort noe med. Gjort er gjort, alle kan ikke være fornøyde med alt, alltid. Hate is baggage. Life's too short to be pissed off all the time. (American History X)

4 - Å kjefte på gjenstander når de ikke gjør som jeg vil. De hører meg ikke, de svarer meg ikke og selv om det helt sikkert har en viss underholdningsverdi, så må det høres helt idiotisk ut for uskyldige tredjeparter. Dessuten er det slitsomt!

Link

 5 - Å tro at jeg husker alt i hodet. For det gjør jeg ikke! (Memo to self: kjøp deg en almanakk) (edit: nå har jeg brukt så lang tid på å skrive dette innlegget at jeg har rukket å anskaffe meg en i mellomtiden. Go figure!)

Google

6 - Å lese kostholds-og slankeblogger. Jeg ender bare opp som å føle meg som en blåhval og det er jeg ikke! (sier mamma'n min!!)

Link

 7 - Å se Hotel Cæsar. Jeg trenger vel ikke å si så mye om hvorfor dette er noe jeg burde slutte med, annet enn at jeg er stor jente nå og strengt tatt burde brukt tiden min på andre ting... (som å se Hannah Montana istedet for!)

Link

 8 - Å lure de stakkars leserne mine med at jeg skal blogge jevnlig. Alle skjønner at det bare er løgn og bedrag, hele greia! Det går tross alt under "planlegging", og er deretter dømt til å feile!

Link

9 - Å "glemme" at jeg er 22 år gammel. Stine, du kan ikke dra noe sted uten legitimasjon. Du ble tross alt spurt om legitimasjon på en j#!%a lighter på 18-årsdagen din. It's doomed. Wait, what, er jeg 22 allerede? Oh dear....

Link

10 - Å tro at jeg er unormal fordi jeg ikke har samme tanker og meninger som "alle andre". Det er en grunn til at jeg er meg, og at resten er... alle andre!

Link

Q - Hvilke ting kan du bare slutte med?

"HJELP! Jeg har blitt hacket!!"

La oss ta et skritt (det første skrittet, faktisk!) inn i sikkerhetsdelen av internett. Denne gangen skal det handle om passord, hvorfor det er viktig å ha et hemmelig og vanskelig passord til kontoene sine på nettet, og hva som kan skje dersom noen får tilgang til kontoen din og misbruker den.

Tittelen på dette innlegget er nok en setning alle har kjennskap til, enten man har moderert litt, mye, eller desperat har prøvd å søke hjelp etter at noen såkalte “hackere” har overtatt kontoen din på et nettsamfunn, mail eller lignende.

La oss bare klarere et par ting først. Joda, “hacking” høres temmelig fryktinngytende ut, men i veldig mange tilfeller er det ikke hacking som er årsaken til at noen har fått tak i passordet ditt. Likevel vil det være det første alternativet som faller i hodet på folk når en plutselig ikke klarer å logge inn på mailen/kontoen sin lengre, ofte fordi folk bare har fanget opp ordet "hacker" i en lignende sammenheng før - men egentlig ikke er inneforstått med hva en hacker er, hva en hacker gjør, eller hva som gjør en hacker til en hacker.

Men - "hacking", eller "datasnok" som Wikipedia omtaler det til på "godt" norsk, innebærer som regel at man tar i bruk ulovlige "omveier" for å få tak i passordet ditt, gjerne teknisk sett. Det finnes flere ulike "typer" hackere, men helt grunnleggende betegnes det en person som har høy interesse og mye kunnskap om programmering, og som liker å bruke tid på å jobbe seg rundt hindringer for å oppnå ting utenfor det opprinnelige - som i denne sammenhengen ofte vil være å trikse rundt med f.eks. sikkerheten rundt diverse nettsider. Som tidligere nevnt har ikke alle en ond hensikt med å bedrive hacking, men - de som bruker egenskapene sine til å jobbe seg forbi digitale hindringer/sperrer som er satt opp for å beskytte, for å  hente ut hemmeligstemplet informasjon, bryte kopibeskyttelse på  programvarer (dere som har litt innblikk er sikkert kjent med at det er mulig å laste ned "cracked" versjoner av spill, for eksempel?) - betegnes som er cracker, Criminal Hacker. At man hacker betyr altså ikke at man også er en cracker, dette avhenger av formålet med å bedrive aktiviteten. Les mer på de markerte ordene.

.

Det finnes tilfeller hvor hacking er den faktiske grunnen til at man mister kontrollen over kontoen sin, men i så fall vil man fort merke at det er noen som gjerne vil ta kreditt for å ha utført handlingen. Hvis noen har hacket kontoen din vil du merke det ved at vedkommende gjerne kontakter deg og står forteller deg hva/hvem som har gjort det, og eventuelt hvorfor. De som hacker er ofte opptatt av at andre skal vite hva de er i stand til og  at de har "lyktes", og er derfor ofte tidlig ute med å bekrefte at h*n/de står bak. Likevel finnes det fortsatt unntak.

De fleste slike tilfeller skyldes rett og slett at du har et simpelt passord som er lett å gjette seg til, har glemt å logge deg ut fra en offentlig PC eller en PC som ikke tilhører deg, eller i god tro har gitt det bort til andre for utlån. Det er kun det første tilfellet som innebærer en viss form for anstrengelse teknisk sett for å få tilgang til kontoen. Resten kan ikke klassifiseres som hacking. Hvis noen tar seg inn på Pc’en din og henter ut passordet ditt, ulovlig ved hjelp av tekniske hjelpemidler, da er det ulovlig. Når du frivillig gir ut passordet ditt, er det ikke.

Når noen prøver å lure deg til å gi ut personlig/privat informasjon som passord til nettsamfunn, mail eller lignende, kalles det phishing.
Begrepet Phishing kommer av ordet "fishing" hvor man har erstattet 'f' med 'ph', hvor begrepet er nesten det samme - "å fiske etter informasjon".

Phishing er en form for datakriminalitet som stadig vokser. Phising er særlig utbredt over mail, gjerne masseutsendelser i form av  SPAM (Stupid Pointless Annoying Messages), og man får gjerne et par av disse i innboksen sin hvis man for eksempel har mailen sin liggende ute på nettet i tekstformat. Du har helt sikkert opplevd å få en mail fra noe som tilsynelatende kan virke som en stor bank som vil ha deg til å registrere personlig informasjon på en nettside. Troverdigheten i disse mailene vil variere, men veldig mange kan oppfattes som veldig troverdige fordi de som står bak utsendelsen har gjort en god jobb med å, for eksempel, utgi seg for og bruke informasjonen og logoen til en allerede kjent og troverdig bank.  En annen variant av phising er mailer hvor avsenderen utgir seg for å trenge din hjelp - for eksempel Tsvetlana som sitter mutters alene i Russland og bare trenger akkurat DIN kredittkort informasjon for å kjøpe seg en snickers før hun dør av sult. Jeg kan bekrefte her og nå at det er ikke sjokkisen "hun", er ute etter, og sannsynligvis er det ikke engang Tsvetlana som har sendt deg mailen. Men skulle du likevel sende henne informasjonen som blir bedt om og dermed gi "henne" tilgang til kontoen din, så kan jeg også garantere at du etter hvert ville fått regninger som vil vise til summer som er urealistiske i forhold til den usle lille sjokoladen du gikk med på å sponse.

Av og til kan man også oppleve at man får innboksmeldinger fra andre brukere på nettsamfunn fra folk som vil at du skal oppgi passordet ditt, av og til mot penger eller lovnad om å sende deg ulike produkter og lignende. Dette er ulovlig. Derfor – rapporter inn disse, si ifra til en moderator/administrator og gjør driftansvarlig av nettsiden bevisst på tilfellet.

Til slutt - litt FAQ
"Hva kan skje hvis noen klarer å gjette passordet mitt og logge inn på kontoen min?"Heller for mye enn for lite. La meg lage et scenario. Du har slått opp med kjæresten din eller krangla med bestevenninna di, som “tilfeldigvis” eller av en eller annen merkelig grunn har hatt - og fortsatt har, fordi du ikke har skifta det – passordet til profilen(e) dine på ulike nettsamfunn.

“Men jeg stoler 100% på vedkommende og de lovte at de aldri skulle!”
Kjære leser. Det finnes ufattelig mange måter å vise tillitt på – men å gi noen tilgang til dine private kontoer som er kun påberegnet deg, er ikke en av dem. Velger du likevel å gjøre det, så er det fortsatt ditt ansvar. Du tenker kanskje at du aldri ville gjort noe sånt når situasjonen dukker opp i alt annet enn ditt favør, men det hjelper fint lite når du først sitter midt oppi det, gjør det ikke? Nettopp. Så la det være, det er helt feil måte å “vise tillitt” på, og det kan slå tilbake på deg før eller siden.

“Er jeg utestengt? Men det var ikke jeg som gjorde det!”
Men det er fortsatt din profil. Den er registrert på ditt nummer, og/eller på din e-postadresse. Det er ditt ansvar å holde passordet ditt hemmelig. Hvis du gir ut passordet til andre, selv folk du stoler veldig på, er det fortsatt du som sitter med hovedansvaret selv om de er innlogget. I de fleste tilfeller vil du bli spurt om du har vært upåpasselig med passordet ditt, om du har gitt det til andre og lignende, før det blir vurdert å åpne profilen din igjen.

“Men hva skjer nå da??”
Nettsamfunn har i utgangspunktet samme måter å hanskes med slike hendelser på, pluss minus.
I veldig mange tilfeller kan de som jobber på siden oppleve at det plutselig kommer inn en flust av henvendelser på én og samme person hvor tema er dårlig oppførsel, slemme kommentarer/innboksmeldinger og lignende. Vanligvis har folk relativt lav toleranse på hva man skal finne seg i når det gjelder slik oppførsel, spesielt når det kommer uprovosert fra folk de kanskje har snakket med tidligere, og man merker at det er noe som ikke stemmer.

Hvis det er slik at noen, ulovlig, har tatt seg inn på profilen din uten at du har oppgitt passordet ditt for dem, vil det for eksmpel kunne bevises i form av en sjekk av siste IP-adresser som er innlogget.
Da er det sjanse for at du vil få tilbake profilen din. Desverre vil det i mange tilfeller ofte være en del “skade” skjedd inne på profilen når man får den tilbake hvis det har gått så langt at moderatorene på siden har valgt å utestenge.

En del nettsamfunn har alternative tjenester utenfor gratis bruk av siden (valgfritt), som man kan betale for via. mobil. Noen har opplevd å miste kontroll over kontoen sin til folk har begynt å bruke disse tjenestene på nummeret som er registrert sin bekostning - altså den som i utgangspunktet eier profilen.
Slike hendelser sier ikke bare noe om hvor stort skadeomfanget kan bli, men også noe om hvor variert.

Før eller siden (helst før) vil slike profiler bli utestengt fordi de blir rapporterte inn for ufin oppførsel såpass mange ganger. Hvis det mistenkes at profilen blir brukt av en annen enn den som faktisk eier den, kan det også bes om verifisering etter profilinformasjonen som er registrert – noe vedkommende ikke vil klare å gjennomføre så fremt de faktisk ikke eier profilen. Hvis en slik verifisering ikke gjennomføres raskt etter at mistanken er der vil den bli midlertidig stengt for sikkerhets skyld. Seriøse nettsider har alltid en supportavdeling eller en mail du kan nå dem på selv om du er utestengt, så hvis dette noen gang skulle ramme deg – sjekk helt nederst på hovedsiden til siden du er utestengt fra.  Der skal du finne noe som heter “Kontakt oss”, “FAQ (Frequently Asked Questions/Ofte Stilte Spørsmål)” eller lignende som vil forklare deg hvordan du tar kontakt. Husk å forklare situasjonen ordentlig med alle detaljer når du sender mailen, så går det raskere å hjelpe deg, og eventuelt finne en løsning på situasjonen.

Nok en gang vil jeg understreke hvor viktig det er å ha varierte, gode passord. Hvis du for eksempel har samme passord på mailen din som på nettsamfunnene du er medlem på, er det ingen problem for den som logget inn på kontoen din å gjøre det samme med mailen. Ikke alle nettsider har en like vanskelig form for verifisering, så du gjør deg selv en stor tjeneste ved å være påpasselig på akkurat dette.

Oppsummering
-  Bruk et passord som er vanskelig å gjette seg til, på over 8 siffer. Bruk tall, variasjon i store og små bokstaver og spesieltegn dersom det lar seg gjøre.
- Ikke gi andre tilgang til kontoen din, og ikke la dem vite passordet ditt. Det gjelder både kjæresten din og bestevennen/venninna di.
- Logg ut fra kontoen etter at du er ferdig med å bruke PC'en - særlig på offentlige steder (f.eks. bibliotek)
- Legg inn passord ved oppstart av PC'en. Les øverste punkt.
- Rapporter inn henvendelser rundt dette til de som driver siden.

Velkommen til deg!

Tjohei! da var vi i gang igjen!
Velkommen til min per dags dato relativt tomme og kjedelige blogg, som i fremtiden skal fylles med både det ene og det andre :) Jeg tar selvfølgelig gjerne forslag og tips på hva jeg burde blogge om allerede, så fyr løs hvis du har noe på hjertet som jeg burde legge ut om!

Jeg er klar over at designet er en smule kjedelig, men jeg kommer til å justere det sånn innimellom når det passer og legge til/ta vekk ting jeg plutselig innser at jeg ikke liker. Gi også gjerne tilbakemeldinger om hva dere syns eller ting som burde være annerledes :)

Som nevnt over så er det ganske dødt her nå, så i mellomtiden vil jeg oppfordre dere til å ta en kikk på de eksterne sidene (menyen under headeren). Det er ikke akkurat overveldende spennende der heller, men du finner i alle fall litt lesestoff. Merk: Disse sidene er også under oppdatering.

Trykk her for å lese litt om meg og hensikten med denne bloggen, og trykk her for å lese deg opp på hvordan du strategisk og smertefritt skal unngå at jeg jakter deg ned som en sulten sabeltanntiger hvis du bestemmer deg for å "låne" materiell fra denne bloggen og "glemme" å si ifra først.

 

 Illustrasjonsbilde tatt fra Everythingdinosaur.com

Mjævv.